Må få begynne med at grunnen til at bloggen stoppet opp for noen uker tilbake, skyldes ikke at jeg ikke lenger hadde noe på hjertet. Tvert i mot! Men en gammel pc, som ikke lenger ville samarbeide med meg satte en stopper for hele bloggen. Takket være en god kompis sitter jeg nå med en nærmest splitter ny pc i fanget. Ja nei, jeg er ikke blitt sponset, men han greide å få liv i pc’n, etter den fikk litt hard medfart da den var splitter ny i fjor. 😉

Vel vel, nok om det kanskje? 😉 Ja hva skal jeg si? Da har jeg fått minimage da! 😉 Og det er jo litt rart…. Jeg må innrømme at det fortsatt går et kaldt gufs gjennom meg, når det slår meg at jeg har gjort dette. Jeg er liksom ikke en av «dem». Jeg er ikke en av de som er modige, tøffe og selvsikre. Jeg er en av dem som sitter hjemme med sjokoladen i den ene hånda, og bacon snacksen i den andre. Som bare har innfunnet seg med at hun er tjukk, og kommer alltid til å være tjukk. Men nå er jeg ikke det lenger. Nå er jeg en av «dem». Jeg er også modig, tøff og selvsikker!!!! 🙂 Herlighet så rart.

Selve operasjonen gikk visst greit nok, det hadde vært noen uforutsette blødninger. Og da jeg våknet på oppvåkningen stod det fire grønnkledde menn, med alvorlig mine, rundt sengen min. Og det jeg hører dem si er: -Ja, nå får vi bare håpe det går rette veien, vi får ikke gjort mer. JAVEL!!!!! Fleiper dere med meg eller?!?!!? Nå var jo jeg overbevist om at jeg skulle dø mens jeg lå på operasjonsbordet, for jeg er jo ikke meg uten litt krisemaksimering. Men var de nødt til å vekke meg før jeg skulle dø da?!?!? Nå viste det seg at det ikke var så dramatisk som jeg fikk det for meg der jeg lå i en døs. Blodtrykket mitt var på 210/74, og det er visst ikke så bra. Jeg har aldri klart å forstå meg på disse tallene når blodtrykk måles. Jeg bare spør om det er bra eller ikke, og slår meg til ro med svaret jeg får. Etter et par timer på oppvåkningen fikk jeg komme opp på rommet mitt ved 18:30-tiden. Jeg var litt omtåket da Børre kommer stressende inn på rommet mitt, men jeg husker at det første jeg sa til ham var: -Dette må du ikke finne på å gjøre!!! For jeg hadde vondt. Forferdelig vondt. Jeg har aldri følt så mye selvforakt i hele mitt liv de første 12 timene etter operasjonen. Det var vondt å puste, å bevege seg, og luftsmertene etter operasjonen hadde satt seg i skulderen, så jeg klarte ikke slappe av og sove ett øyeblikk natten på sykehuset.

Ved 05-tida, ca 14 timer etter operasjonen. Smilet er ikke så ekte, men jeg var ufattelig glad for at det nå var gjort.

Ja. . . . Har i grunn ikke noe bildetekst her. Annet enn at jeg håper neste bilde ser litt bedre ut 😉

Andre var litt heldigere. Gudskjelov! Jeg ble operert sammen med tre «medsøstre» fra startkurset jeg gikk på. To av de var ganske utslått som meg, mens den tredje var akkurat som jeg har kjent henne hele tiden. Blid og positiv og full av omsorg for andre, og hadde knapt smerter i det hele tatt. Vi hadde en god samtale i løpet av natten, som jeg satte enorm pris på <3

Klokka 07 dukket nok en «medsøster» opp, som ble plassert på mitt rom før hun skulle ned til sin operasjon. Og det var ren medisin og få snakket med henne. 🙂 Glede er faktisk god medisin det! Og i løpet av morgenkvisten dukket ytterligere to til opp, kjempekoselig å skravle med alle sammen. Og her vil jeg få skyte inn at alle som er operert fra mitt «kull» har det strålende. Meg selv inkludert 🙂

Dagene etter operasjonen har gått opp og ned, som forventet. Smertene avtok overraskende fort. Jeg kjenner fortsatt ubehag når jeg bøyer meg, og reiser meg brått opp. Men jeg er nesten sjokkert over hvor lite smerte det har vært. «Spisingen» holder jo på å ta livet av meg da. Det skal inntas suppe, proteindrikk, yogurt eller andre flytende goodies hver andre time. Og det er ofte altså!!!! Sult har jeg i hvert fall ikke følt etter operasjonen. Lysten på mat derimot….. Å kjære!!!!!! Jeg gjør ikke annet ennå tenke på mat. Alt fra knasende sprø wok grønsaker til feite burgere. Søtsaker derimot er ikke så ofte innom hodet. Men jeg teller ned. Mandag om en uke kan jeg begynne og meske meg med most mat, og to uker etter det igjen kan jeg begynne og prøve meg på fast føde.

Kiloene har ikke rast av siden operasjonen, jeg har gått ned fem kilo. Men nå har jeg heller ikke hatt overskudd til å være særlig aktiv. Noe som så smått har begynt å komme seg. I går viste Børre seg fra sin mest handy side, og satte sammen en ergometersykkel til meg. Og den har jeg planer om å la gå varm fremover. Jeg tok en tur til Moss og Nesparken for å gå meg en tur for et par dager siden. Det var deilig en stund. Men plutselig ble jeg bråsliten, og da ble jeg skikkelig svimmel og uvel. Og da var det laaaaaangt tilbake til bilen som stod parkert ved Mossehallen. Dette skremte meg litt. Så jeg fant ut at det var greit å bevege på meg nærmere heimen en liten periode 😉

I http://www.achaten-suisse.com/ går hadde jeg en skikkelig dårlig dag. Jeg var konstant fysen på alt jeg kom over i tørrskap, hermetikkskap, kjøleskap og fryser. Vi har jo blitt pepret i månedsvis om at hodet ikke blir operert, den jobben må vi ta selv. (Nei, vi har ikke blitt oppfordret til å lobotomere oss selv, men jobbe med egen psyke 😉 ) Og om det er EN ting jeg kan skrive under på, så er det at heller ikke munnen blir operert. Munnen min ønsker seg ALT den ikke skal ha. Og jeg er livredd for å gi etter, så fort jeg kan begynne å spise fast føde igjen. Gårsdagen var min første nedtur hvor jeg nesten følte litt på å være mislykka igjen.  Vekta står stille og jeg var overbevist om at også dette var et feilslått forsøk i kampen mot kiloene. I dag har jeg litt mer trua igjen. 😉 Og hvem hadde trodd jeg noen gang skulle si dette, men jeg har faktisk håp for morgendagen også 🙂