Jeg har alltid vært tjukk, tjukkeste jenta i barnehagen, tjukkeste jenta på skolen, på jobben. . . . Ja du skjønner tegninga. Jeg er ikke en av dem som la på seg gjennom et tøft svangerskap, grunnet sykdom eller andre livssituasjoner. Jeg er tjukk fordi jeg elsker mat og sjokolade, og fordi jeg hater fysisk aktivitet.

Oppgjennom årene har jeg forsøkt å løse problemet ved å misbruke meg selv ved å ty til bulimi, misbruk av avføringspiller, og egenkomponerte remedier. Ved et tilfelle leste jeg at sterkt krydder øker forbrenningen. Da jeg ikke er noe begeistret for sterkt krydder, gikk jeg ut og kjøpte gelantinkapsler, som jeg fylte med chili- og kajenepepper. Tok en neve av disse noen ganger daglig. . . Endte opp med blødende magesår, og litt til. Dette anbefales IKKE!!!!!

Slankekurer har det vært mange av, tro du meg!!! Raste ned i vekt gjorde jeg også. Og for hver gang jeg gikk ned la jeg på meg mer enn jeg gikk ned. Sånn har jeg holdt på i over 50 kilo.  Det aller meste i livet mitt har stått på vent pga vekta, som så mange andre, har også mitt mantra vært: «Bare jeg blir tynn, så blir alt bra»

For 11 år siden mistet jeg pappa veldig brått. Ett års tid senere gikk jeg på en kraftig depresjon, samt pillemisbruk. Hver gang jeg tenker tilbake til denne perioden, får jeg en linje fra Robbie Williams’ låt «Feel» på hjernen: «I don’t wanna die, but I ain’t keen on living either» Det var i bunn og grunn sånn jeg hadde det. Og det løste jeg med sovepiller. Eneste minuttene jeg var våken på, var de minuttene jeg trengte for å ta flere sovepiller. Til slutt tok mannen min grep. Først i det små, ved å ta med seg pillene når han dro på jobb.  For så å sette foten ned for alvor. Hadde han ikke gjort det, hadde jeg neppe vært i live i dag. Jeg har en fantastisk mann, som alltid har elsket og støttet meg, uansett hva vektnåla har stått på.

Det skulle gå mange år før jeg klarte å grave meg ut av depresjonen. At mamma i mellomtiden også fikk kreft, og ble totalt avhengig av vår hjelp, gjorde nok ikke prosessen noe kortere. Jeg gikk lenge i gruppeterapi, men da jeg forlot gruppa følte jeg meg mer nedbrutt enn noen gang. Å sitte i 90 minutter hver uke og høre på andres problemer var rett og slett ikke det jeg trengte. Jeg måtte prøve og jobbe med dette på egenhånd.

En sjelden gang i livet kommer det et menneske inn i livet ditt som får det til å føles som at vedkommende var den brikken som alltid hadde manglet. Jeg traff denne personen i mitt utdrikkingslag, av alle steder. Nei, han var ikke stripperen 😉 Vi hadde en umiddelbar kjemi, og han så ting i meg som ingen tidligere hadde sett. Han fikk meg til å føle meg som et fantastisk menneske, akkurat sånn som jeg var. Her må jeg få skyte inn at også mannen min har denne effekten på meg, men med denne karen her ble det på en helt annen måte. Litt vanskelig å forklare faktisk. Men takket være ham så jeg ting i meg selv, som jeg faktisk ikke en gang visste var der. Dette snudde opp ned på veldig mye.

Sommeren 2011 fortalte min aller beste venninne i hele verden, at hun hadde tatt gastric bypass operasjon. Min første reaksjon var å dømme henne, nærmest skjelle henne ut. Hvordan kunne hun, av alle, være så utrolig dum å ødelegge seg på den måten? Da jeg så resultatene på henne, ikke bare vekttapet, men hvordan hun strålte, grep om livet, og tillot seg selv å være lykkelig, begynte jeg og tenke. Kanskje var det jeg som var dum? Så smått begynte jeg og lese meg opp om gastric bypass. Leste jeg om noen i Se & Hør kontaktet jeg dem på Facebook og spurte pent om jeg kunne få spørre dem litt om operasjonen og livet etter operasjonen. Felles for alle jeg var i kontakt med var at de alle var svært åpne, og fortalte villig vekk. Ikke EN ba meg ryke og reise. En annen ting alle hadde til felles, var at ingen angret. Enkelte jeg var i kontakt med, hadde opplevd absolutt alle de verste bieffektene med operasjonen, og hadde vært gjennom et psykisk og fysisk helvete. Likevel ville de gjort alt på nytt, for livskvaliteten var så fantastisk, at alt de hadde vært gjennom var verd det.

Høsten 2013 satt jeg i sengen min og chattet med en kompis på Facebook, da noe slo ned i meg som et lynnedslag. Jeg var lykkelig!!!! Jeg hadde det bra!!! Jeg våknet uten bekymringer, jeg la meg uten bekymringer. Jeg var glad, på ordentlig, ikke tilgjort glad for å ikke gjøre andre ukomfortable. Jeg var en person jeg likte, og som tilsynelatende andre likte. Og jeg hadde livsglede. Og det var da jeg skjønte, at det er nå! Nå er det kroppen sin tur. Hodet er på plass, følelsene er på plass. Nå skal kroppen på plass. På dette tidspunktet stoppet vekta på rundt 130 kilo, vi bodde i 2. etasje, og jeg slet med trappa. Korsrygg og knær var ødelagte av smerter. Enkle ting som husarbeid var blitt en tung byrde. Jeg MÅTTE gjøre noe.

To dager senere satt jeg hos fastlegen min og fortalte ham at jeg hadde bestemt meg for gastric bypass. Økonomien min tillot meg ikke å gjøre dette privat, jeg måtte gå den lange veien gjennom det offentlige. Første brevet jeg fikk fra sykehuset, var at jeg ville bli innkalt i løpet av 6 måneder. Leeeeenge å vente…… Men tiden gikk fort. Brått var jeg på infomøte, så var det tverrfaglig konsultasjon, så var det venting igjen….. Denne gangen på å få plass på startkurset. Et startkurs jeg hadde store motforestillinger mot. Å gå i ti uker og bli fortalt åpenlyse selvfølgeligheter. Nei takk! Rett fikk jeg også. Det tok ikke et minutt en gang, første kursdag, å få bekreftelse på at dette kom til å bli 10 uker med bortkastet tid. En pedagog-kjærring, som skulle stå og snakke oss vekk i fra å ta operasjonen?!?!?!?! Nei vet du hva!!!!! Jeg hadde bare lyst til å gå. Men jeg kunne jo ikke det. Og gudskjelov for det. Det er ikke alltid et førsteinntrykk man får de første to minuttene, stemmer over ens med det som kommer de neste ti minuttene, de neste fire timene, de neste ti ukene. Startkurset var fantastisk. Bare det å møte, og bli kjent med så mange fantastiske mennesker, som befinner seg i samme situasjon som deg, fantastisk. Å føle det fellesskapet, ubetalelig. Siste kursdag, gråt jeg som et barn. Jeg hadde lyst til å fortsette, jeg hadde blitt glad i alle på kurset, både de andre pasientene, samt kursholderne. Til og med pedagog-kjærringa har en kjempestor plass i hjertet mitt.

Så var det å vente igjen da. På time hos kirurgen, til samtale. Denne samtalen var jeg inne til for tre uker siden. Jeg fikk operasjonsdato, 20 april skal jeg få «minimage». . . . . Jepp, nå skjer det. Herlighet. Så mange følelser på en gang. Spenning, lettelse, engstelse, glede, sorg, forventning. . . . .

Det er nå tre uker til jeg skal opereres, og de neste tre ukene vil livet mitt dreie seg om kalorier, nærmere bestemt 1000 kalorier, i døgnet. Leveren er et stort organ, som tar mye plass i buken. Og vi som er noe korpulente, har enda større lever, vi har rett og slett fettlever. Og denne må krympe før operasjonen, eller kommer ikke kirurgen til under operasjonen. Og det vil vi jo ikke ha noe av 😉 Så reisen som begynte en gang for mange, mange år siden, er på vei inn i en ny fase. Har du lyst, har du lov til å følge reisen videre sammen med meg 🙂