Lenge siden sist nå. Du tror sikkert at jeg bare har ligget på latsiden og ventet på at kiloene skal renne av. Tja, det er langt på vei sannheten også det. Men det har ikke vært helt frivillig. Det å begynne og spise normal kost igjen har ikke vært så veldig lett. Det har vært mye prøving og feiling. Og magen, det som er igjen av den, er ikke mottakelig for alt. Brød var jeg jo forberedt på at ikke nødvendigvis ville være en del av kostholdet etter operasjonen. Og ganske riktig, brød blir resolutt avvist. Det kommer opp like fort som det går ned. For noen dager siden bestemte jeg meg for å prøve meg på å kjøpe meg en pølse, da jeg var på vei til Sverige, for å hamstre opp litt av det man gjerne hamster opp når man er på andre siden av grensa. Jeg tenkte overhodet ikke på brød-problematikken. Og midt på Sandesundbrua, ved Sarpsborg, satt jeg med munnen full av pølsebrød. Fryktelig ubehagelig, og ganske flaut. Jeg fikk nå stoppet etterhvert, og kvittet meg med det magen avviste. Samtidig kastet jeg resten av pølsebrødet, og koste meg med resten av pølsa. Jeg brukte riktignok tur-retur Svinesund på å få den i meg, men hva så?!?!?                       Det som er litt mer kritisk, er at mye av det jeg prøver meg på av proteiner, også kommer i retur. Noen ganger går det greit, andre ganger ikke så greit. Nå har jeg ikke prøvd meg på å spise rent kjøtt, det går i karbonadedeig, fisk og kylling. Tunfisk går heldigvis veldig bra. Men jeg kjenner jo at magen min er mest interessert i grønnsaker, ris, pasta og bønner. Så jeg ligger nok litt under mine daglige 60 gram med proteiner, men jeg gjør så godt jeg kan ved å tilføre ekstra proteiner ved hjelp av proteindrikker.

Energi og overskudd har vært mangelvare de siste ukene. Daglige gjøremål har tatt mesteparten av depoet mitt. Men sånn kan det jo ikke være. Ønsker man forandring, så MÅ man faktisk forandre på ting. Så jeg har gjort noe helt sprøtt og uvirkelig. I hvert fall for meg å være. . . .  Jeg har tegnet medlemskap på et treningssenter. Jepp, JEG!!!!! Valget falt på Korpus Spa og Treningssenter i Moss. Ene og alene fordi de har svømmebasseng. Men da jeg kom ditt ble jeg overveldet av hvordan de tok i mot meg, og hvordan de ville hjelpe meg i gang. Men foreløpig har jeg holdt meg i bassenget. Jeg er med på aquagym-timer i tillegg til at jeg svømmer minst en time hver dag. På dager hvor jeg ikke er med på aquagym, svømmer jeg to timer. Og det er SÅÅÅÅÅÅÅÅÅ deilig!!!!! Jeg har jo allerede begynt og få litt panikk, for 30. juni stenges bassenget for sommeren, og åpner ikke igjen før 1. september. Noe som jo betyr at jeg må trene på land. HJELPES!!!!! Vil jeg i det hele tatt klare å gjennomføre en time med styrketrening, sirkeltrening eller kondisjonstrening?!?!?! Jeg vet ikke. . . . Men det er jo kun EN måte å finne ut av det på.  Så jeg skal fortelle dere hvordan det går når jeg kommer så langt.  Nå har jeg riktignok vært med på en stakkars halvtime med MRL, (mage + rompe + lår) Den var tøff nok den. Og kroppen min hadde så vondt to dager senere, at jeg genuint gruet meg til å gå på do, for det var så ufattelig vondt å sette seg ned og reise seg opp igjen. Nei, takke meg til noen timer i bassenget, med litt avspenning i varmekulpa etterpå, etterfulgt av en laaaaang god dusj.

 

Men det å hver dag ta turen til et treningssenter er en merkelig opplevelse. Jeg må innrømme det. Altså, det å stå, bokstavelig talt, avkledd, foran vilt fremmede. . . . . Det krever litt det altså, for meg. Men samtidig hører jeg stemmen til min venninne i bakhodet. Som meg, var også hun panikkslagen av å være avkledd, det være seg hos legen, på sykehus, i en garderobe, you name it. Men da gastic bypass operasjonen ble et faktum for henne, var det noe som snudde om i hodet hennes. Hun følte at kroppen hun da drasset rundt på kun var midlertidig, og distanserte seg litt fra den. «Gi meg ett år du, så skal du få se den virkelige kroppen min!» Den mentaliteten har også jeg tatt litt til meg. Jeg kan stå splitter naken i garderoben, for alle og en hver å se, og jeg bryr meg overhodet ikke. Jeg vet hvorfor jeg er i den garderoben. Hva andre måtte tenke om meg og min kropp, tar jeg rennafart og driter i! Jeg bryr meg overhodet ikke om de andre i garderoben, så hvorfor skulle de gidde å bruke energi på å studere meg?!?!? Nei, jeg tror kanskje jeg i alle år har vært litt paranoid, rundt det å være sikker på hva andre tenker og mener om meg. Om noen hadde kommet bort til meg og sagt noe i nabolaget av: «Fy fader, du er så feit og stygg at jeg blir kvalm av å se kroppen din», da kan det nok hende at jeg hadde tatt det veldig til meg. Men folk flest virker som om de har folkeskikk 😉

Vekta går nedover den også. Bare den siste uka klarte jeg 2.9 kg. Litt irriterende med de siste 100 grammene, men 2.9 kg er ikke dårlig det altså. Alt i alt har jeg gått ned 16.5 kg siden operasjonen. Det er faktisk mer enn jeg hadde sett for meg og forventet 🙂 Jeg er nå nede i 113 kg, og jeg har så vidt begynt og flørte med tanken om å komme meg under 100 kg i løpet av sommeren. Vi får se, vi får se 🙂