Nedtelling: 11 dager igjen…..

DSC_0322~2Aj aj aj . . . . De siste par dagene har bydd på en SKIKKELIG nedtur, og flere små oppturer. Vi begynner med nedturen, gjør vi ikke?  På tirsdag fikk jeg endelig kjøpt meg badevekt. Den burde jo strengt tatt vært i hus for lenge siden, men det har liksom gått i glemmeboka. Vel hjemme, full av forventning går jeg på den fryktede innretningen. . . . Som viser 4 kg mer, enn sist jeg var på sykehuset!!!!! 🙁 Da jeg var hos kirurgen viste vekten 127.4, nå gliste 131.4 til meg. . . .  Jeg har ikke på noen som helst måte forsøkt å legge skjul på at jeg ikke har hatt jernkontroll på dietten de siste ukene, men at det var så ille, det hadde jeg ikke trodd. Okay, de siste tre ukene før 1000 kcal dietten spiste jeg massevis av mat jeg elsker, som jeg har en bitteliten frykt for at jeg kanskje ikke vil tåle så godt etter operasjonen. Men jeg fulgte med på kaloriene likevel, og passet hver eneste dag på at forbruket av kalorier lå langt over inntaket. Lite hjalp visst det. Nå KAN det hende at det er litt forskjell på vekten på sykehuset, og 119,- vekta jeg kjøpte på Jula, men 4 kg. . . . Nei, så stor forskjell kan det ikke være. Så her var det bare å legge inn ekstragiret.

I går, onsdag hadde jeg min første absolutt fullkommende dag, gjennom 1000 kcal dietten. Den største utfordringen min har jo, som dere alle vet, vært sjokoladesuget. Så jeg har kjøpt inn en haug med proteinbarer. Og det skulle jeg gjort tidligere. Jeg har ikke kjøpt de, fordi i mitt hode, så har jeg syntes 200 kcal er litt mye. Men de 200 kcal er virkelig verd det.  Jeg startet dagen med en bar fra Naturdiet (nei, jeg er IKKE sponset 😉 ) med banan og sjokoladesmak. Og den var altså så utrolig god. Jeg hadde trodd den skulle være kvalmende, og smake kunstig med masse undertoner av mineraler. Men den gang ei, den smakte «rent» og naturlig. Utrolig mettende var den også. Så bare denne lille a-ha-opplevelsen gav meg nytt håp for de siste dagene før operasjonen.  Resten av dagen/kvelden, spiste jeg 4 riskaker med hampfrø og svart pepper, hver inneholdt 19 kcal, og de var faktisk gode de også. Til middag spiste jeg ferdiglaget Coq Au Vin gryte fra Tulip, der spiste jeg hele pakka, som ble 385 kcal. Og til kvelds spiste jeg to porsjoner rett-i-koppen ertesuppe, 198 kcal. Så totalen ble 868 kcal, som jo er litt i underkant. I tillegg var jeg veldig aktiv (til meg å være) i går, likevel var jeg ikke sulten ett øyeblikk, tvert i mot. Og søtsuget glimret med sitt fravær. Da jeg la meg i går var jeg altså så utrolig lykkelig. For jeg følte at dette hadde vært en fullkommen dag. Både psykisk og fysisk følte jeg meg fantastisk, og uten et snev av dårlig samvittighet 🙂

Annonser

7 uker post.op.

Lenge siden sist nå. Du tror sikkert at jeg bare har ligget på latsiden og ventet på at kiloene skal renne av. Tja, det er langt på vei sannheten også det. Men det har ikke vært helt frivillig. Det å begynne og spise normal kost igjen har ikke vært så veldig lett. Det har vært mye prøving og feiling. Og magen, det som er igjen av den, er ikke mottakelig for alt. Brød var jeg jo forberedt på at ikke nødvendigvis ville være en del av kostholdet etter operasjonen. Og ganske riktig, brød blir resolutt avvist. Det kommer opp like fort som det går ned. For noen dager siden bestemte jeg meg for å prøve meg på å kjøpe meg en pølse, da jeg var på vei til Sverige, for å hamstre opp litt av det man gjerne hamster opp når man er på andre siden av grensa. Jeg tenkte overhodet ikke på brød-problematikken. Og midt på Sandesundbrua, ved Sarpsborg, satt jeg med munnen full av pølsebrød. Fryktelig ubehagelig, og ganske flaut. Jeg fikk nå stoppet etterhvert, og kvittet meg med det magen avviste. Samtidig kastet jeg resten av pølsebrødet, og koste meg med resten av pølsa. Jeg brukte riktignok tur-retur Svinesund på å få den i meg, men hva så?!?!?                       Det som er litt mer kritisk, er at mye av det jeg prøver meg på av proteiner, også kommer i retur. Noen ganger går det greit, andre ganger ikke så greit. Nå har jeg ikke prøvd meg på å spise rent kjøtt, det går i karbonadedeig, fisk og kylling. Tunfisk går heldigvis veldig bra. Men jeg kjenner jo at magen min er mest interessert i grønnsaker, ris, pasta og bønner. Så jeg ligger nok litt under mine daglige 60 gram med proteiner, men jeg gjør så godt jeg kan ved å tilføre ekstra proteiner ved hjelp av proteindrikker.

Energi og overskudd har vært mangelvare de siste ukene. Daglige gjøremål har tatt mesteparten av depoet mitt. Men sånn kan det jo ikke være. Ønsker man forandring, så MÅ man faktisk forandre på ting. Så jeg har gjort noe helt sprøtt og uvirkelig. I hvert fall for meg å være. . . .  Jeg har tegnet medlemskap på et treningssenter. Jepp, JEG!!!!! Valget falt på Korpus Spa og Treningssenter i Moss. Ene og alene fordi de har svømmebasseng. Men da jeg kom ditt ble jeg overveldet av hvordan de tok i mot meg, og hvordan de ville hjelpe meg i gang. Men foreløpig har jeg holdt meg i bassenget. Jeg er med på aquagym-timer i tillegg til at jeg svømmer minst en time hver dag. På dager hvor jeg ikke er med på aquagym, svømmer jeg to timer. Og det er SÅÅÅÅÅÅÅÅÅ deilig!!!!! Jeg har jo allerede begynt og få litt panikk, for 30. juni stenges bassenget for sommeren, og åpner ikke igjen før 1. september. Noe som jo betyr at jeg må trene på land. HJELPES!!!!! Vil jeg i det hele tatt klare å gjennomføre en time med styrketrening, sirkeltrening eller kondisjonstrening?!?!?! Jeg vet ikke. . . . Men det er jo kun EN måte å finne ut av det på.  Så jeg skal fortelle dere hvordan det går når jeg kommer så langt.  Nå har jeg riktignok vært med på en stakkars halvtime med MRL, (mage + rompe + lår) Den var tøff nok den. Og kroppen min hadde så vondt to dager senere, at jeg genuint gruet meg til å gå på do, for det var så ufattelig vondt å sette seg ned og reise seg opp igjen. Nei, takke meg til noen timer i bassenget, med litt avspenning i varmekulpa etterpå, etterfulgt av en laaaaang god dusj.

 

Hvem i alle dager hadde trodd at jeg noensinne skulle ha mitt eget nøkkelkort til et treningssenter?!?!?

Hvem i alle dager hadde trodd at jeg noensinne skulle ha mitt eget nøkkelkort til et treningssenter?!?!?

Men det å hver dag ta turen til et treningssenter er en merkelig opplevelse. Jeg må innrømme det. Altså, det å stå, bokstavelig talt, avkledd, foran vilt fremmede. . . . . Det krever litt det altså, for meg. Men samtidig hører jeg stemmen til min venninne i bakhodet. Som meg, var også hun panikkslagen av å være avkledd, det være seg hos legen, på sykehus, i en garderobe, you name it. Men da gastic bypass operasjonen ble et faktum for henne, var det noe som snudde om i hodet hennes. Hun følte at kroppen hun da drasset rundt på kun var midlertidig, og distanserte seg litt fra den. «Gi meg ett år du, så skal du få se den virkelige kroppen min!» Den mentaliteten har også jeg tatt litt til meg. Jeg kan stå splitter naken i garderoben, for alle og en hver å se, og jeg bryr meg overhodet ikke. Jeg vet hvorfor jeg er i den garderoben. Hva andre måtte tenke om meg og min kropp, tar jeg rennafart og driter i! Jeg bryr meg overhodet ikke om de andre i garderoben, så hvorfor skulle de gidde å bruke energi på å studere meg?!?!? Nei, jeg tror kanskje jeg i alle år har vært litt paranoid, rundt det å være sikker på hva andre tenker og mener om meg. Om noen hadde kommet bort til meg og sagt noe i nabolaget av: «Fy fader, du er så feit og stygg at jeg blir kvalm av å se kroppen din», da kan det nok hende at jeg hadde tatt det veldig til meg. Men folk flest virker som om de har folkeskikk 😉

Det bildet her ser kanskje ut som en hvilken som helst selfie. Men dette bildet sier faktisk veldig mye om hvor glad jeg faktisk er her, etter en god svømmeøkt. Her smiler jeg så fra hjertet, at jeg glemmer å skjule tennene mine, som jeg har enorme komplekser for. Har også lyst til å legge til at vannfast sminke virkelig er et unikum ;)

Det bildet her ser kanskje ut som en hvilken som helst selfie. Men dette bildet sier faktisk veldig mye om hvor glad jeg faktisk er her, etter en god svømmeøkt. Her smiler jeg så fra hjertet, at jeg glemmer å skjule tennene mine, som jeg har enorme komplekser for. Har også lyst til å legge til at vannfast sminke virkelig er et unikum 😉

Vekta går nedover den også. Bare den siste uka klarte jeg 2.9 kg. Litt irriterende med de siste 100 grammene, men 2.9 kg er ikke dårlig det altså. Alt i alt har jeg gått ned 16.5 kg siden operasjonen. Det er faktisk mer enn jeg hadde sett for meg og forventet 🙂 Jeg er nå nede i 113 kg, og jeg har så vidt begynt og flørte med tanken om å komme meg under 100 kg i løpet av sommeren. Vi får se, vi får se 🙂

Screenshot_2015-06-09-02-30-44

Annonser

Opp og ned…..

Hei bloggen! 🙂 (sorry, jeg bare måtte 😉 )

Tja tja tja. . . .  Om du forventer å høre at jeg har rast ned 12 kg de siste par dagene, og kastet ut halve garderoben, så må jeg nok skuffe deg.  Her har kroppen forstått at det er fare på ferde, og har gått ut i streik. Den merker at det kommer ekstremt lite energi inn, så da må den også holde på alt den har av ressurser. Dette var jeg mer enn forberedt på før operasjonen. Så det kommer ikke som noe sjokk. Jeg hadde aldri sett for meg at jeg skulle rase ned i vekt de første ukene. Snarere tvert i mot. Så jeg stresser ikke med vekttapet, det kommer. Det er jeg 100% trygg på. Det jeg stresser litt med, som jeg sikkert ikke burde stresse med, er det å bli kjent med den nye magen min. I går var jeg sulten absolutt hele tiden. Jeg trodde det skulle klikke for meg. Og det er klart at når man er sulten, så fyser man jo ikke akkurat på suppe og proteindrikker. I dag derimot, i dag har jeg knapt fått i meg noe som helst. Jeg har tvunget i meg en proteindrikk, som jeg brukte en god time på å få i meg. Og utpå kveldinga klarte jeg en halv porsjon rett-i-koppen. Da ble jeg så uvel at jeg måtte gå og legge meg en halvtime. Om det var noe dumping inni bildet her er jeg litt usikker på. Jeg velger å tro at når jeg opplever dumping, så vil jeg neppe være i tvil. 😉

Det jeg faktisk synes er litt dritt akkurat nå, er at under startkurset ble det dekket veldig lite av disse første ukene etter operasjonen. Jeg skulle ønske vi hadde fått litt mer info om akkurat det. Og jeg innbiller meg at alt jeg opplever er dønn unormalt. Men etter å ha sendt noen røyksignaler i et par grupper i sosiale medier, så skjønner jeg jo at dette ikke er unormalt i det hele tatt. was sind die risiken einer testosteronersatztherapie? | ohnerezeptfreikauf Alle opplever ting forskjellig. Så jeg prøver å slå meg til ro med at, dette er sånn jeg opplever denne perioden. Jeg er meg, og bare meg.

Jeg har prøvd å være litt mer aktiv de siste dagene. For det meste har det gått i husarbeid. Og det er trim god nok det altså, når du kjenner at du har litt lite energi. Jeg har også fått meg noen turer på sykkel,  ergometersykkel. Det er en mosjon jeg liker. Jeg blir sliten, svett andpusten, og du kjenner lenge etter økten at kroppen fortsatt jobber på. Jeg har dessverre støtt på et problem. Og nå må dere ha meg tilgitt for det som kommer. Men vi er flere i mitt kull som sliter med det samme, så dette er kanskje ikke et veldig unaturlig problem for oss som er relativt nyopererte. Problemet heter forstoppelse. Seriøs forstoppelse. Altså. . . .  Som jeg forklarte problemet i en gruppe på Facebook for noen dager siden. Leveransen er fremme ved bakdøra, det er bare det at bakdøra er alt for liten….. Det er altså så vondt, at jeg har hatt lyst til å skrike mens jeg har sittet på det bittelille kontoret. Guden skal vite at jeg har grått. Etter å ha drukket så mye jeg greier, og spist havresuppe med svisker begynte det og skje noe. Om det gjorde vondt? Ja, det kan jeg love deg. Det kjennes ut som jeg har revnet opp til korsryggen, og det blør deretter. Så med revna og blødende rasshøl er det ikke godt å sitte på et bittelite sykkelsete når du veier 120 kg. Derfor har jeg valgt å lå sykkelen få fungere som stumtjener inntil videre. Sånn, nå er jeg ferdig med dette temaet. 😉 Jeg får si som nevøen min sier: «Aldri en dag uten drittprat» 😉

Annonser

11 dager etter……

Må få begynne med at grunnen til at bloggen stoppet opp for noen uker tilbake, skyldes ikke at jeg ikke lenger hadde noe på hjertet. Tvert i mot! Men en gammel pc, som ikke lenger ville samarbeide med meg satte en stopper for hele bloggen. Takket være en god kompis sitter jeg nå med en nærmest splitter ny pc i fanget. Ja nei, jeg er ikke blitt sponset, men han greide å få liv i pc’n, etter den fikk litt hard medfart da den var splitter ny i fjor. 😉

Vel vel, nok om det kanskje? 😉 Ja hva skal jeg si? Da har jeg fått minimage da! 😉 Og det er jo litt rart…. Jeg må innrømme at det fortsatt går et kaldt gufs gjennom meg, når det slår meg at jeg har gjort dette. Jeg er liksom ikke en av «dem». Jeg er ikke en av de som er modige, tøffe og selvsikre. Jeg er en av dem som sitter hjemme med sjokoladen i den ene hånda, og bacon snacksen i den andre. Som bare har innfunnet seg med at hun er tjukk, og kommer alltid til å være tjukk. Men nå er jeg ikke det lenger. Nå er jeg en av «dem». Jeg er også modig, tøff og selvsikker!!!! 🙂 Herlighet så rart.

Selve operasjonen gikk visst greit nok, det hadde vært noen uforutsette blødninger. Og da jeg våknet på oppvåkningen stod det fire grønnkledde menn, med alvorlig mine, rundt sengen min. Og det jeg hører dem si er: -Ja, nå får vi bare håpe det går rette veien, vi får ikke gjort mer. JAVEL!!!!! Fleiper dere med meg eller?!?!!? Nå var jo jeg overbevist om at jeg skulle dø mens jeg lå på operasjonsbordet, for jeg er jo ikke meg uten litt krisemaksimering. Men var de nødt til å vekke meg før jeg skulle dø da?!?!? Nå viste det seg at det ikke var så dramatisk som jeg fikk det for meg der jeg lå i en døs. Blodtrykket mitt var på 210/74, og det er visst ikke så bra. Jeg har aldri klart å forstå meg på disse tallene når blodtrykk måles. Jeg bare spør om det er bra eller ikke, og slår meg til ro med svaret jeg får. Etter et par timer på oppvåkningen fikk jeg komme opp på rommet mitt ved 18:30-tiden. Jeg var litt omtåket da Børre kommer stressende inn på rommet mitt, men jeg husker at det første jeg sa til ham var: -Dette må du ikke finne på å gjøre!!! For jeg hadde vondt. Forferdelig vondt. Jeg har aldri følt så mye selvforakt i hele mitt liv de første 12 timene etter operasjonen. Det var vondt å puste, å bevege seg, og luftsmertene etter operasjonen hadde satt seg i skulderen, så jeg klarte ikke slappe av og sove ett øyeblikk natten på sykehuset.

Ved 05-tida, ca 14 timer etter operasjonen. Smilet er ikke så ekte, men jeg var ufattelig glad for at det nå var gjort.

Ved 05-tida, ca 14 timer etter operasjonen. Smilet er ikke så ekte, men jeg var ufattelig glad for at det nå var gjort.

Ja. . . . Har i grunn ikke noe bildetekst her. Annet enn at jeg håper neste bilde ser litt bedre ut ;)

Ja. . . . Har i grunn ikke noe bildetekst her. Annet enn at jeg håper neste bilde ser litt bedre ut 😉

 

Andre var litt heldigere. Gudskjelov! Jeg ble operert sammen med tre «medsøstre» fra startkurset jeg gikk på. To av de var ganske utslått som meg, mens den tredje var akkurat som jeg har kjent henne hele tiden. Blid og positiv og full av omsorg for andre, og hadde knapt smerter i det hele tatt. Vi hadde en god samtale i løpet av natten, som jeg satte enorm pris på <3

Klokka 07 dukket nok en «medsøster» opp, som ble plassert på mitt rom før hun skulle ned til sin operasjon. Og det var ren medisin og få snakket med henne. 🙂 Glede er faktisk god medisin det! Og i løpet av morgenkvisten dukket ytterligere to til opp, kjempekoselig å skravle med alle sammen. Og her vil jeg få skyte inn at alle som er operert fra mitt «kull» har det strålende. Meg selv inkludert 🙂

Dagene etter operasjonen har gått opp og ned, som forventet. Smertene avtok overraskende fort. Jeg kjenner fortsatt ubehag når jeg bøyer meg, og reiser meg brått opp. Men jeg er nesten sjokkert over hvor lite smerte det har vært. «Spisingen» holder jo på å ta livet av meg da. Det skal inntas suppe, proteindrikk, yogurt eller andre flytende goodies hver andre time. Og det er ofte altså!!!! Sult har jeg i hvert fall ikke følt etter operasjonen. Lysten på mat derimot….. Å kjære!!!!!! Jeg gjør ikke annet ennå tenke på mat. Alt fra knasende sprø wok grønsaker til feite burgere. Søtsaker derimot er ikke så ofte innom hodet. Men jeg teller ned. Mandag om en uke kan jeg begynne og meske meg med most mat, og to uker etter det igjen kan jeg begynne og prøve meg på fast føde.

Kiloene har ikke rast av siden operasjonen, jeg har gått ned fem kilo. Men nå har jeg heller ikke hatt overskudd til å være særlig aktiv. Noe som så smått har begynt å komme seg. I går viste Børre seg fra sin mest handy side, og satte sammen en ergometersykkel til meg. Og den har jeg planer om å la gå varm fremover. Jeg tok en tur til Moss og Nesparken for å gå meg en tur for et par dager siden. Det var deilig en stund. Men plutselig ble jeg bråsliten, og da ble jeg skikkelig svimmel og uvel. Og da var det laaaaaangt tilbake til bilen som stod parkert ved Mossehallen. Dette skremte meg litt. Så jeg fant ut at det var greit å bevege på meg nærmere heimen en liten periode 😉

I http://www.achaten-suisse.com/ går hadde jeg en skikkelig dårlig dag. Jeg var konstant fysen på alt jeg kom over i tørrskap, hermetikkskap, kjøleskap og fryser. Vi har jo blitt pepret i månedsvis om at hodet ikke blir operert, den jobben må vi ta selv. (Nei, vi har ikke blitt oppfordret til å lobotomere oss selv, men jobbe med egen psyke 😉 ) Og om det er EN ting jeg kan skrive under på, så er det at heller ikke munnen blir operert. Munnen min ønsker seg ALT den ikke skal ha. Og jeg er livredd for å gi etter, så fort jeg kan begynne å spise fast føde igjen. Gårsdagen var min første nedtur hvor jeg nesten følte litt på å være mislykka igjen.  Vekta står stille og jeg var overbevist om at også dette var et feilslått forsøk i kampen mot kiloene. I dag har jeg litt mer trua igjen. 😉 Og hvem hadde trodd jeg noen gang skulle si dette, men jeg har faktisk håp for morgendagen også 🙂

Nedtelling: 13 dager igjen…..

Så ligger påsken bak oss. Jeg må innrømme at jeg har hatt et veldig ambivalent forhold til denne høytiden i år. Som tidligere nevnt, så har vi ingen store mattradisjoner i påsken, men påsken har alltid vært synonym med «å kose seg litt ekstra» Og det har jeg gjort…. Jeg skammer meg, jeg er flau og jeg føler meg som en skikkelig taper. Jeg har ikke spist så mye mat, men jeg har spist sjokolade. . . . . Jepp, det er der mitt største problem ligger. Og de siste dagene har jeg virkelig kjent hvor utrolig stor min sukkeravhengighet faktisk er. Jeg har nærmest revet meg i håret over lysten på sjokolade.

DSC_0310~2

Min frelser og fiende i påsken, jeg vant og jeg tapte….

 

Påskeaften hadde jeg en enorm utfordring foran meg. Min mor, som, etter utallige kreftbehandlinger og operasjoner, har blitt en skikkelig slikkmunn. Og hennes ønske var at jeg skulle lage en sjokoladekake, som etterhvert har blitt en slags «signaturkake» for meg. Det er en sjokoladekakebunn, med smak av karamell, fylt med en syndig god sjokoladekrem, som også skal dekke hele kaken, i et tykt lag. Mmmmmmm. Den kaka er så god den 😉 Det skulle fort vise seg at denne kaka ble min største fiende, og beste venn, på påskeaften. Da den var ferdig og klar til avlevering, var jeg faktisk så kvalm av smør- og sjokoladelukten jeg hadde stått i den siste timen, at kaken bød meg i mot. Det var overhodet ingenting som fristet ved den. Og det må jeg innrømme at tok meg litt på senga. Jeg hadde aldri trodd at det kunne skje meg. Jeg har det litt på samme måte med enkelte andre kaker, som bløtkake og ostekake, spiser jeg aldri når jeg har laget dem selv, fordi jeg har blitt så «lei» mens jeg har laget dem, men dette har aldri skjedd med en sjokoladekake før. Jeg følte det som en fantastisk liten seier, der og da. For litt over et døgn senere, etter en bitteliten middag, tok jeg et stykke….. Om jeg synes det var verd det? Vel, den var usannsynlig god, og jeg koste meg med hver eneste bit. Men jeg gråt meg i søvn etterpå, fordi jeg følte så stor skam. Og fordi jeg føler jeg svikter meg selv, og sykehuset som har gitt meg www.buy-trusted-tablets.com denne muligheten til å forandre livet mitt. Også går jeg hen og gjør dette. Min aller største frykt nå er jo at jeg ikke får operasjonen i det hele tatt. Jeg beviser jo ikke akkurat for meg selv eller legene at jeg er «flink pike» Bare at jeg har et enormt stort problem med min store mangel på viljestyrke når det gjelder sjokolade.

I dag derimot, våknet jeg med en helt ny innstilling. Jeg har ingen idè om hvor den kom fra. Men den var der. Jeg følte meg gira på å vinne denne kampen. I dag ligger jeg faktisk bare på 800 kcal til nå. Men jeg kommer nok til å spise bittelitt før jeg legger meg, så jeg vil nærme meg 1000 kcal. Til frokost spiste jeg to knekkebrød med mager cottage cheese, tunfisk og eple, 240 kcal. Til lunch spiste jeg 360 gram jordbær og 300 gram plommer, 245 kcal. Jeg spiste en liten banan som mellommåltid, 70 kcal. Og til middag spiste jeg 130 g kyllingfilet, 400 gram wokgrønnsaker og en grillet paprika, 250 kcal. Og her har jeg lyst til å legge til at ikke en dråpe olje eller smør var i nærheten av panna. 😉 Grillpanne er god å ha innimellom 😉  Til tross for lavt kaloriinntak, så har jeg ikke vært sulten et øyeblikk i løpet av dagen. Lyst på sjokolade? Å ja da, det skal jeg love deg. Men i dag var det jeg som vant slaget 😀 YEAH!!!! 😀 Men nå føler jeg at jeg er berettiget til å legge til en ting her, jeg har jo ennå ikke kommet i overgangsalderen ( 😉 ) og utpå dagen i dag fikk jeg menstruasjon, mange dager for tidlig. Og det KAN jo ha litt med det overveldende sjokoladesuget jeg hadde i helgen. Det er jo i vært fall lov å håpe. 😉

Her ser dere middagen min. Tallerken renner nesten over, det er ikke mulig å ikke bli mett av denne porsjonen. Kyllingfileten var av typen indrefilet, så disse banket jeg ut til de var løvtynne. Da blir de lynraskt ferdige i panna.

Her ser dere middagen min. Tallerken renner nesten over, det er ikke mulig å ikke bli mett av denne porsjonen. Kyllingfileten var av typen indrefilet, så disse banket jeg ut til de var løvtynne. Da blir de lynraskt ferdige i panna.

I morgen er det heldigvis hverdag igjen, og jeg skal ut og handle mat 🙂 Jeg er ennå ikke lei av tunfisk og cottage cheese, men det er greit å ha noen alternativer i bakhånd 😉 I tillegg har mannen min nevn noe om at han ønsker og spise mer av maten jeg spiser. Så da må man jo kjøpe dobbelt opp av sunn mat, og litt færre Grandiosaer 😉 Synes det er kjempestas at han vil spise samme mat som meg jeg 😀 Dette begynner så smått og love godt.

Ja, sånn ser jeg ut her jeg sitter i natten og blogger. Sminken av, og brillene på. ;)

Ja, sånn ser jeg ut her jeg sitter i natten og blogger. Sminken av, og brillene på. 😉

Nedtelling: 17 dager igjen. . .

Gårsdagens innlegg uteble, rett og slett fordi tiden løp fra meg. Men også gårsdagen gikk ganske greit. Ingen store sprell.

Dagen i dag derimot.  . . . .  Det er jo påske da, og vi har ikke så mange, eller store påsketradisjoner, men det er EN tradisjon jeg ikke ville rikke ved. Lammesteken og sjokolademousse. Da mannen min jobber i helgene, så ble det til at vi koset oss med dette i kveld. Middagen gikk veldig greit, jeg spiste noen skiver av steken, hvor jeg skar bort det jeg kunne se av fett, en hel masse rosenkål, en skje gratinerte poteter og en øse mager rødvinssaus. Desserten derimot. . . .  Dette er en sjokolademousse jeg har laget siden jeg var 12 år gammel, den består av fire ingredienser, mørk sjokolade, eggeplommer, sukker og fløte. . . .  Var det noen som kunne spore noe magert her? Nei, det er ikke det vet du. Joda, jeg hører jo stadig at mørk sjokolade inneholder antioxidanter, så da er den jo sunn. Eh nei, stemmer ikke det altså. Proppfull av fett og kalorier er den like forbasket. Men denne sjokolademoussen er altså sååååååååå ufattelig god. Og jeg skulle ønske jeg kunne skrive til dere at jeg var superflink, og bare tok en skje for å smake. Men det kan jeg ikke, med mindre jeg skal lyve. Jeg spiste en stoooooor skål, fylt til randen av syndefull herlighet. Og jeg nøt hver eneste munnfull. Samtidig som jeg nesten hadde gråten i halsen, med tanke på at dette kunne være siste gang jeg spiste denne sjokolademoussen. Jeg aner jo ingenting om hva jeg vil tåle av fett og sukker etter operasjonen. De fleste klarer bittelitt, noen måneder etter operasjonen. Mange klarer ikke en teskje en gang, årevis etter operasjonen. Og før du rister løs noe i hodet ditt, nei nei nei!!! Jeg har da ikke som mål og gå tilbake til det gamle kostholdet etter operasjonen. På ingen som helst måte. Tvert i mot. Men det å overhodet ikke å vite noe om jeg vil kjenne denne smaken i munnen igjen, det er trist, og veldig veldig rart 😉 Men jeg har nå en oppskrift på lur, hvor moussen lages av eggehviter, sukkerfri råsjokolade og sukrin 😉 Kan jo være at jeg prøver den ved et tilfelle en gang i fremtiden, og da skal du ikke se bort fra at den smaker som en drøm 😉

Dagen i går tenkte jeg veldig mye på fremtiden, noe jeg faktisk ikke gjør så mye av. Jeg lever for det meste i nuet. Men når man står foran en så stor omveltning i livet som jeg gjør nå, må man tenke litt fremover. I går tenkte jeg 2-3 år frem i tid. I dag veier jeg rundt 130 kilo, jeg har ikke fått somlet meg til å kjøpe ny badevekt, så jeg er ikke helt sikker. Men sist jeg var på sykehuset, lå vekten på 127 kg. Med denne vekten forbrenner jeg 150 kcal i timen, bare ved å sitte! Om jeg skulle klare å gå ned til et sted mellom 60-70 kg, så er jeg nødt til å springe i 20 min. for å forbrenne det samme. For meg er dette ganske skremmende å tenke på. Hvor ekstremt store forandringer jeg står ovenfor. Selvsagt håper jeg jo at jeg på sikt skal finne stor glede i fysisk aktivitet. Jeg elsker allerede å svømme, sykle og trene med apparater. Pilates synes jeg også er en fantastisk form for trening.  Man forbrenner ikke et hav av kalorier i løpet av en time, men du verden som du kjenner at kroppen har jobbet likevel. Så jeg håper jo, og tror, faktisk, helt sant, at terskelen for å dra i svømmehallen, sette seg på sykkelen, og ta seg turen til treningsstudioet, blir lavere og lavere etterhvert som kiloene reduseres. Jeg har et oppriktig ønske om å få så stor glede av fysisk aktivitet, at jeg vil føle meg ødelagt om jeg ikke kommer meg på trening en dag. Og ikke være som nå, å bli utmattet av å se reklame for 71 grader Nord. Og når vi først er inne på mosjon. . . . . . Om jeg hører en person si til meg at jeg må komme meg ut og gå tur EN gang til, tror jeg viagra pas cher at jeg ser rødt. Jeg HATER å gå tur, det er det absolutt verste jeg vet. Med mindre jeg finner en skogssti, hvor ingen andre går 😉 Skogen er jeg nemlig utrolig glad i. Lukten, lydene, alt det flotte å se på . . . . Mmmm 🙂 Det ER kos 🙂 Vet du, nå fikk jeg faktisk lyst til å ta meg en tur uti skogen, gå en times tid, tenne bål, spise pinnebrød, drikke varm solbærsaft. . . . . Lurer på om mannen min skal bli invitert på en skogsdate til uka jeg 😉

Nå håper jeg virkelig det blir et innlegg, med bilder, fra skogsturen vår i løpet av neste uke 🙂

Nedtelling: 19 dager igjen . . . .

Yeah meg!!!!! 🙂 🙂 🙂 Dette har vært en langt bedre dag. Ikke bare har jeg spist frokost, lunsj, middag, kvelds og mellommåltid, men det jeg har spist har vært sunt, og godt. Ikke har jeg vært sulten heller. Men en ting forsvinner ikke så lett, suget etter sjokolade. Jeg har ikke noe spesielt sug etter sukker, tror jeg. Det er sjokoladen altså. Og bare den. Jeg har fantasert om Monolit, Milky Way og Cuba siden jeg våknet. Dette løste jeg ved å sende mannen min i butikken i dag, rett og slett fordi jeg ikke stolte på meg selv i nærheten av en sjokoladehylle. Og er ikke dette litt trist da? Hva sier det egentlig om meg? Her er det snakk om TRE fattige uker av livet mitt, hvor jeg skal gi meg selv en tryggere gastric bypass operasjon. Og det jeg fokuserer mest på er savnet etter sjokolade (etter EN dag!) Og ikke risikoen under operasjonen, om ikke leveren min har krympet nok. I verste fall kan kirurgen finne ut at det er for risikofylt å utføre operasjonen på meg. . . . . Jeg skjønner jo at det jeg trenger er en skikkelig oppvåkning. Men jeg er nødt til å være realist. Og ta ting minutt for minutt, time etter time, en dag av gangen. Jeg prøver og si til meg selv, at jeg må klappe meg selv på skuldra og si: Bra, en hel dag uten sjokolade. Den første dagen er verst. Håper jeg i hvert fall 😉

En medbror fra startkurset, som skal opereres dagen etter meg, skriver også en veldig bra blogg om sin reise. (den finner du her: http://vektreisen.blogspot.no/2015/03/dag-2-tanker.html )  I dagens innlegg skriver han litt om dette er verd det. Ønsker han virkelig å si farvel til sin faste følgesvenn, mat? Jeg har så absolutt vært inne på tanken selv. Vil jeg virkelig dette? Svaret er JA! Jeg drømmer ikke om å se ut som en fotomodell, jeg drømmer om å ha en kropp som tåler helt basale, daglige gjøremål. Dette handler ikke lenger om utseende, men om helse. Dog, jeg har vel nevnt for min kjære mann, at om jeg skulle bli slank, så vil jeg, bare en gang, gå på by’n, kledd som et skikkelig ludder. Nettingstrømper, miniskjørt, stillethæler og utringning. Bare for å ha gjort det 😉 Kall det gjerne et punkt på bucket listen min 😉  Men inntil videre er dette overhodet acheter viagra ikke tema. Nå handler det om å slå opp med min elskede sjokolade. Favoritten min er Monolit, spiser gjerne fire om dagen. Den koster nå 18,- på Kiwi, og det er forbløffende hvor mye bananer, plommer, druer og epler du får for 72,- 😉 Langt mer enn hva jeg klarer å spise på en dag i hvert fall 😉

Apropos spise….. Lyst til å høre litt om hva jeg har spist i dag? Nei? Nei, da logger du av. Om ja, les videre 😉 Jeg er sjelden sulten når jeg står opp, men en banan fikk jeg i meg. Lunsjen fikset jeg fint, lagde lunsj for 4 dager framover faktisk, en cottage cheese salat. Oppskriften til den finner du på min matblogg her: http://fra-meg-til-deg.blogspot.no/2015/03/paleggssalat.html  🙂 Middagen bestod av en enkel omelett, med poteter, asparges og et par skiver bacon vi hadde igjen fra i går. Så ble det noen druer og enda en banan, før jeg avsluttet med rett-i-koppen suppe. Og ja, jeg holdt meg under 1000 kcal 😀 YEAH!!!!!!! Jeg er skikkelig stolt av meg selv akkurat nå. Så får vi se da, om stolthet står for fall, eller om jeg kan skrive et nytt innlegg med hevet hode også i morgen 😉

Nedtelling: 20 dager igjen…..

Jeg er bare nødt til å begynne med: WOW!!!!!! Tusen hjertelig takk for alle fantastiske tilbakemeldinger, både her på bloggen, og ikke minst på Facebook. buy generic viagra Jeg hadde egentlig ikke tenkt til å blogge om dette, jeg føler ikke at jeg er noen «blogger» liksom. Men nå har jeg jo nesten fått blod på tann. 😉 Tusen takk, nok en gang alle sammen, og føler dere for det, så må dere gjerne dele bloggen. 😉

I dag var første dag av 1000 kcal kuren….. Ha ha ha ha ha !!!!! Blææææh!!! Gikk på en smell der gitt. Skal vi se hva jeg har klart å dytte i meg i dag. Hvitløksbrød til frokost. Lunsj, nei. Middag, nei. Kveldsmat: Egg og bacon. Nattmat: Kvikk Lunsj. Det er jo påske for pokker. 😉  Før Kvikk Lunsj-smellen var jeg oppe i 850 kcal, men selv om jeg hadde latt være å spise den sjokoladen, så var jo dette en kostholdsplan, hvor selv Kåre Norum hadde slitt med å finne næringsstoffer. Og jeg skammer meg. Virkelig. Jeg sitter og smaker på, og kjenner på skammen. Jeg har skuffet meg selv, jeg har skuffet mannen min og alle mine medsøstre og medbror fra startkurset. MEN, i mitt forsvar, jeg  har aldri skrytt på meg å være sterk når det gjelder spising. Da hadde jeg jo aldri vært i denne situasjonen.

Men på den andre siden, jeg har da ikke tenkt til å legge meg ned og gråte og gi opp. Tvert i mot. Noe fornuftig har jeg nemlig klart å gjøre i dag. Jeg har handla. Nå er kjøl, frys og tørrskap fylt med mager Kesam og Cottage Cheese, grønnsaker opp og ned og i mente, tunfisk, crabsticks, kylling, kalkun, bulgur og knekkebrød. Og på benken står det plommer, druer og epler. Så dag to bør i hvert fall være fri for fallgruver. Kvikk Lunsjen har jeg jo spist opp 😉 Og jeg er skikkelig motivert. Jeg vil, og gleder meg til å spise sunn, god og smakfull mat 🙂 En av de fordelene jeg føler at jeg har, og som jeg er nødt til å utnytte til det fulle, er at jeg ELSKER absolutt ALL mat. Om det ligger en frityrstekt Japp på tallerken min, eller en stakkarslig tomat, så koser jeg meg like mye.

Så får vi se hva morgendagen bringer. Det eneste jeg vet, er at jeg skal være flinkere enn jeg har vært i dag 😉 Både når det kommer til kvalitet på hva jeg spiser, kalori- og næringsinnhold og hyppighet. Og du skal få full rapport, både på oppturer og nedturer. Tenk hvor moro det hadde vært om jeg bare hadde hatt oppturer å skrive om i morgen. Det burde jo være et mål i seg selv 🙂

Reisens begynnelse

Jeg har alltid vært tjukk, tjukkeste jenta i barnehagen, tjukkeste jenta på skolen, på jobben. . . . Ja du skjønner tegninga. Jeg er ikke en av dem som la på seg gjennom et tøft svangerskap, grunnet sykdom eller andre livssituasjoner. Jeg er tjukk fordi jeg elsker mat og sjokolade, og fordi jeg hater fysisk aktivitet.

Oppgjennom årene har jeg forsøkt å løse problemet ved å misbruke meg selv ved å ty til bulimi, misbruk av avføringspiller, og egenkomponerte remedier. Ved et tilfelle leste jeg at sterkt krydder øker forbrenningen. Da jeg ikke er noe begeistret for sterkt krydder, gikk jeg ut og kjøpte gelantinkapsler, som jeg fylte med chili- og kajenepepper. Tok en neve av disse noen ganger daglig. . . Endte opp med blødende magesår, og litt til. Dette anbefales IKKE!!!!!

Slankekurer har det vært mange av, tro du meg!!! Raste ned i vekt gjorde jeg også. Og for hver gang jeg gikk ned la jeg på meg mer enn jeg gikk ned. Sånn har jeg holdt på i over 50 kilo.  Det aller meste i livet mitt har stått på vent pga vekta, som så mange andre, har også mitt mantra vært: «Bare jeg blir tynn, så blir alt bra»

For 11 år siden mistet jeg pappa veldig brått. Ett års tid senere gikk jeg på en kraftig depresjon, samt pillemisbruk. Hver gang jeg tenker tilbake til denne perioden, får jeg en linje fra Robbie Williams’ låt «Feel» på hjernen: «I don’t wanna die, but I ain’t keen on living either» Det var i bunn og grunn sånn jeg hadde det. Og det løste jeg med sovepiller. Eneste minuttene jeg var våken på, var de minuttene jeg trengte for å ta flere sovepiller. Til slutt tok mannen min grep. Først i det små, ved å ta med seg pillene når han dro på jobb.  For så å sette foten ned for alvor. Hadde han ikke gjort det, hadde jeg neppe vært i live i dag. Jeg har en fantastisk mann, som alltid har elsket og støttet meg, uansett hva vektnåla har stått på.

Det skulle gå mange år før jeg klarte å grave meg ut av depresjonen. At mamma i mellomtiden også fikk kreft, og ble totalt avhengig av vår hjelp, gjorde nok ikke prosessen noe kortere. Jeg gikk lenge i gruppeterapi, men da jeg forlot gruppa følte jeg meg mer nedbrutt enn noen gang. Å sitte i 90 minutter hver uke og høre på andres problemer var rett og slett ikke det jeg trengte. Jeg måtte prøve og jobbe med dette på egenhånd.

En sjelden gang i livet kommer det et menneske inn i livet ditt som får det til å føles som at vedkommende var den brikken som alltid hadde manglet. Jeg traff denne personen i mitt utdrikkingslag, av alle steder. Nei, han var ikke stripperen 😉 Vi hadde en umiddelbar kjemi, og han så ting i meg som ingen tidligere hadde sett. Han fikk meg til å føle meg som et fantastisk menneske, akkurat sånn som jeg var. Her må jeg få skyte inn at også mannen min har denne effekten på meg, men med denne karen her ble det på en helt annen måte. Litt vanskelig å forklare faktisk. Men takket være ham så jeg ting i meg selv, som jeg faktisk ikke en gang visste var der. Dette snudde opp ned på veldig mye.

Sommeren 2011 fortalte min aller beste venninne i hele verden, at hun hadde tatt gastric bypass operasjon. Min første reaksjon var å dømme henne, nærmest skjelle henne ut. Hvordan kunne hun, alternatives to viagra av alle, være så utrolig dum å ødelegge seg på den måten? Da jeg så resultatene på henne, ikke bare vekttapet, men hvordan hun strålte, grep om livet, og tillot seg selv å være lykkelig, begynte jeg og tenke. Kanskje var det jeg som var dum? Så smått begynte jeg og lese meg opp om gastric bypass. Leste jeg om noen i Se & Hør kontaktet jeg dem på Facebook og spurte pent om jeg kunne få spørre dem litt om operasjonen og livet etter operasjonen. Felles for alle jeg var i kontakt med var at de alle var svært åpne, og fortalte villig vekk. Ikke EN ba meg ryke og reise. En annen ting alle hadde til felles, var at ingen angret. Enkelte jeg var i kontakt med, hadde opplevd absolutt alle de verste bieffektene med operasjonen, og hadde vært gjennom et psykisk og fysisk helvete. Likevel ville de gjort alt på nytt, for livskvaliteten var så fantastisk, at alt de hadde vært gjennom var verd det.

Høsten 2013 satt jeg i sengen min og chattet med en kompis på Facebook, da noe slo ned i meg som et lynnedslag. Jeg var lykkelig!!!! Jeg hadde det bra!!! Jeg våknet uten bekymringer, jeg la meg uten bekymringer. Jeg var glad, på ordentlig, ikke tilgjort glad for å ikke gjøre andre ukomfortable. Jeg var en person jeg likte, og som tilsynelatende andre likte. Og jeg hadde livsglede. Og det var da jeg skjønte, at det er nå! Nå er det kroppen sin tur. Hodet er på plass, følelsene er på plass. Nå skal kroppen på plass. På dette tidspunktet stoppet vekta på rundt 130 kilo, vi bodde i 2. etasje, og jeg slet med trappa. Korsrygg og knær var ødelagte av smerter. Enkle ting som husarbeid var blitt en tung byrde. Jeg MÅTTE gjøre noe.

To dager senere satt jeg hos fastlegen min og fortalte ham at jeg hadde bestemt meg for gastric bypass. Økonomien min tillot meg ikke å gjøre dette privat, jeg måtte gå den lange veien gjennom det offentlige. Første brevet jeg fikk fra sykehuset, var at jeg ville bli innkalt i løpet av 6 måneder. Leeeeenge å vente…… Men tiden gikk fort. Brått var jeg på infomøte, så var det tverrfaglig konsultasjon, så var det venting igjen….. Denne gangen på å få plass på startkurset. Et startkurs jeg hadde store motforestillinger mot. Å gå i ti uker og bli fortalt åpenlyse selvfølgeligheter. Nei takk! Rett fikk jeg også. Det tok ikke et minutt en gang, første kursdag, å få bekreftelse på at dette kom til å bli 10 uker med bortkastet tid. En pedagog-kjærring, som skulle stå og snakke oss vekk i fra å ta operasjonen?!?!?!?! Nei vet du hva!!!!! Jeg hadde bare lyst til å gå. Men jeg kunne jo ikke det. Og gudskjelov for det. Det er ikke alltid et førsteinntrykk man får de første to minuttene, stemmer over ens med det som kommer de neste ti minuttene, de neste fire timene, de neste ti ukene. Startkurset var fantastisk. Bare det å møte, og bli kjent med så mange fantastiske mennesker, som befinner seg i samme situasjon som deg, fantastisk. Å føle det fellesskapet, ubetalelig. Siste kursdag, gråt jeg som et barn. Jeg hadde lyst til å fortsette, jeg hadde blitt glad i alle på kurset, både de andre pasientene, samt kursholderne. Til og med pedagog-kjærringa har en kjempestor plass i hjertet mitt.

Så var det å vente igjen da. På time hos kirurgen, til samtale. Denne samtalen var jeg inne til for tre uker siden. Jeg fikk operasjonsdato, 20 april skal jeg få «minimage». . . . . Jepp, nå skjer det. Herlighet. Så mange følelser på en gang. Spenning, lettelse, engstelse, glede, sorg, forventning. . . . .

Det er nå tre uker til jeg skal opereres, og de neste tre ukene vil livet mitt dreie seg om kalorier, nærmere bestemt 1000 kalorier, i døgnet. Leveren er et stort organ, som tar mye plass i buken. Og vi som er noe korpulente, har enda større lever, vi har rett og slett fettlever. Og denne må krympe før operasjonen, eller kommer ikke kirurgen til under operasjonen. Og det vil vi jo ikke ha noe av 😉 Så reisen som begynte en gang for mange, mange år siden, er på vei inn i en ny fase. Har du lyst, har du lov til å følge reisen videre sammen med meg 🙂