Aj aj aj . . . . De siste par dagene har bydd på en SKIKKELIG nedtur, og flere små oppturer. Vi begynner med nedturen, gjør vi ikke?  På tirsdag fikk jeg endelig kjøpt meg badevekt. Den burde jo strengt tatt vært i hus for lenge siden, men det har liksom gått i glemmeboka. Vel hjemme, full av forventning går jeg på den fryktede innretningen. . . . Som viser 4 kg mer, enn sist jeg var på sykehuset!!!!! 🙁 Da jeg var hos kirurgen viste vekten 127.4, nå gliste 131.4 til meg. . . .  Jeg har ikke på noen som helst måte forsøkt å legge skjul på at jeg ikke har hatt jernkontroll på dietten de siste ukene, men at det var så ille, det hadde jeg ikke trodd. Okay, de siste tre ukene før 1000 kcal dietten spiste jeg massevis av mat jeg elsker, som jeg har en bitteliten frykt for at jeg kanskje ikke vil tåle så godt etter operasjonen. Men jeg fulgte med på kaloriene likevel, og passet hver eneste dag på at forbruket av kalorier lå langt over inntaket. Lite hjalp visst det. Nå KAN det hende at det er litt forskjell på vekten på sykehuset, og 119,- vekta jeg kjøpte på Jula, men 4 kg. . . . Nei, så stor forskjell kan det ikke være. Så her var det bare å legge inn ekstragiret.

I går, onsdag hadde jeg min første absolutt fullkommende dag, gjennom 1000 kcal dietten. Den største utfordringen min har jo, som dere alle vet, vært sjokoladesuget. Så jeg har kjøpt inn en haug med proteinbarer. Og det skulle jeg gjort tidligere. Jeg har ikke kjøpt de, fordi i mitt hode, så har jeg syntes 200 kcal er litt mye. Men de 200 kcal er virkelig verd det.  Jeg startet dagen med en bar fra Naturdiet (nei, jeg er IKKE sponset 😉 ) med banan og sjokoladesmak. Og den var altså så utrolig god. Jeg hadde trodd den skulle være kvalmende, og smake kunstig med masse undertoner av mineraler. Men den gang ei, den smakte «rent» og naturlig. Utrolig mettende var den også. Så bare denne lille a-ha-opplevelsen gav meg nytt håp for de siste dagene før operasjonen.  Resten av dagen/kvelden, spiste jeg 4 riskaker med hampfrø og svart pepper, hver inneholdt 19 kcal, og de var faktisk gode de også. Til middag spiste jeg ferdiglaget Coq Au Vin gryte fra Tulip, der spiste jeg hele pakka, som ble 385 kcal. Og til kvelds spiste jeg to porsjoner rett-i-koppen ertesuppe, 198 kcal. Så totalen ble 868 kcal, som jo er litt i underkant. I tillegg var jeg veldig aktiv (til meg å være) i går, likevel var jeg ikke sulten ett øyeblikk, tvert i mot. Og søtsuget glimret med sitt fravær. Da jeg la meg i går var jeg altså så utrolig lykkelig. For jeg følte at dette hadde vært en fullkommen dag. Både psykisk og fysisk følte jeg meg fantastisk, og uten et snev av dårlig samvittighet 🙂

Lenge siden sist nå. Du tror sikkert at jeg bare har ligget på latsiden og ventet på at kiloene skal renne av. Tja, det er langt på vei sannheten også det. Men det har ikke vært helt frivillig. Det å begynne og spise normal kost igjen har ikke vært så veldig lett. Det har vært mye prøving og feiling. Og magen, det som er igjen av den, er ikke mottakelig for alt. Brød var jeg jo forberedt på at ikke nødvendigvis ville være en del av kostholdet etter operasjonen. Og ganske riktig, brød blir resolutt avvist. Det kommer opp like fort som det går ned. For noen dager siden bestemte jeg meg for å prøve meg på å kjøpe meg en pølse, da jeg var på vei til Sverige, for å hamstre opp litt av det man gjerne hamster opp når man er på andre siden av grensa. Jeg tenkte overhodet ikke på brød-problematikken. Og midt på Sandesundbrua, ved Sarpsborg, satt jeg med munnen full av pølsebrød. Fryktelig ubehagelig, og ganske flaut. Jeg fikk nå stoppet etterhvert, og kvittet meg med det magen avviste. Samtidig kastet jeg resten av pølsebrødet, og koste meg med resten av pølsa. Jeg brukte riktignok tur-retur Svinesund på å få den i meg, men hva så?!?!?                       Det som er litt mer kritisk, er at mye av det jeg prøver meg på av proteiner, også kommer i retur. Noen ganger går det greit, andre ganger ikke så greit. Nå har jeg ikke prøvd meg på å spise rent kjøtt, det går i karbonadedeig, fisk og kylling. Tunfisk går heldigvis veldig bra. Men jeg kjenner jo at magen min er mest interessert i grønnsaker, ris, pasta og bønner. Så jeg ligger nok litt under mine daglige 60 gram med proteiner, men jeg gjør så godt jeg kan ved å tilføre ekstra proteiner ved hjelp av proteindrikker.

Energi og overskudd har vært mangelvare de siste ukene. Daglige gjøremål har tatt mesteparten av depoet mitt. Men sånn kan det jo ikke være. Ønsker man forandring, så MÅ man faktisk forandre på ting. Så jeg har gjort noe helt sprøtt og uvirkelig. I hvert fall for meg å være. . . .  Jeg har tegnet medlemskap på et treningssenter. Jepp, JEG!!!!! Valget falt på Korpus Spa og Treningssenter i Moss. Ene og alene fordi de har svømmebasseng. Men da jeg kom ditt ble jeg overveldet av hvordan de tok i mot meg, og hvordan de ville hjelpe meg i gang. Men foreløpig har jeg holdt meg i bassenget. Jeg er med på aquagym-timer i tillegg til at jeg svømmer minst en time hver dag. På dager hvor jeg ikke er med på aquagym, svømmer jeg to timer. Og det er SÅÅÅÅÅÅÅÅÅ deilig!!!!! Jeg har jo allerede begynt og få litt panikk, for 30. juni stenges bassenget for sommeren, og åpner ikke igjen før 1. september. Noe som jo betyr at jeg må trene på land. HJELPES!!!!! Vil jeg i det hele tatt klare å gjennomføre en time med styrketrening, sirkeltrening eller kondisjonstrening?!?!?! Jeg vet ikke. . . . Men det er jo kun EN måte å finne ut av det på.  Så jeg skal fortelle dere hvordan det går når jeg kommer så langt.  Nå har jeg riktignok vært med på en stakkars halvtime med MRL, (mage + rompe + lår) Den var tøff nok den. Og kroppen min hadde så vondt to dager senere, at jeg genuint gruet meg til å gå på do, for det var så ufattelig vondt å sette seg ned og reise seg opp igjen. Nei, takke meg til noen timer i bassenget, med litt avspenning i varmekulpa etterpå, etterfulgt av en laaaaang god dusj.

 

Men det å hver dag ta turen til et treningssenter er en merkelig opplevelse. Jeg må innrømme det. Altså, det å stå, bokstavelig talt, avkledd, foran vilt fremmede. . . . . Det krever litt det altså, for meg. Men samtidig hører jeg stemmen til min venninne i bakhodet. Som meg, var også hun panikkslagen av å være avkledd, det være seg hos legen, på sykehus, i en garderobe, you name it. Men da gastic bypass operasjonen ble et faktum for henne, var det noe som snudde om i hodet hennes. Hun følte at kroppen hun da drasset rundt på kun var midlertidig, og distanserte seg litt fra den. «Gi meg ett år du, så skal du få se den virkelige kroppen min!» Den mentaliteten har også jeg tatt litt til meg. Jeg kan stå splitter naken i garderoben, for alle og en hver å se, og jeg bryr meg overhodet ikke. Jeg vet hvorfor jeg er i den garderoben. Hva andre måtte tenke om meg og min kropp, tar jeg rennafart og driter i! Jeg bryr meg overhodet ikke om de andre i garderoben, så hvorfor skulle de gidde å bruke energi på å studere meg?!?!? Nei, jeg tror kanskje jeg i alle år har vært litt paranoid, rundt det å være sikker på hva andre tenker og mener om meg. Om noen hadde kommet bort til meg og sagt noe i nabolaget av: «Fy fader, du er så feit og stygg at jeg blir kvalm av å se kroppen din», da kan det nok hende at jeg hadde tatt det veldig til meg. Men folk flest virker som om de har folkeskikk 😉

Vekta går nedover den også. Bare den siste uka klarte jeg 2.9 kg. Litt irriterende med de siste 100 grammene, men 2.9 kg er ikke dårlig det altså. Alt i alt har jeg gått ned 16.5 kg siden operasjonen. Det er faktisk mer enn jeg hadde sett for meg og forventet 🙂 Jeg er nå nede i 113 kg, og jeg har så vidt begynt og flørte med tanken om å komme meg under 100 kg i løpet av sommeren. Vi får se, vi får se 🙂

Må få begynne med at grunnen til at bloggen stoppet opp for noen uker tilbake, skyldes ikke at jeg ikke lenger hadde noe på hjertet. Tvert i mot! Men en gammel pc, som ikke lenger ville samarbeide med meg satte en stopper for hele bloggen. Takket være en god kompis sitter jeg nå med en nærmest splitter ny pc i fanget. Ja nei, jeg er ikke blitt sponset, men han greide å få liv i pc’n, etter den fikk litt hard medfart da den var splitter ny i fjor. 😉

Vel vel, nok om det kanskje? 😉 Ja hva skal jeg si? Da har jeg fått minimage da! 😉 Og det er jo litt rart…. Jeg må innrømme at det fortsatt går et kaldt gufs gjennom meg, når det slår meg at jeg har gjort dette. Jeg er liksom ikke en av «dem». Jeg er ikke en av de som er modige, tøffe og selvsikre. Jeg er en av dem som sitter hjemme med sjokoladen i den ene hånda, og bacon snacksen i den andre. Som bare har innfunnet seg med at hun er tjukk, og kommer alltid til å være tjukk. Men nå er jeg ikke det lenger. Nå er jeg en av «dem». Jeg er også modig, tøff og selvsikker!!!! 🙂 Herlighet så rart.

Selve operasjonen gikk visst greit nok, det hadde vært noen uforutsette blødninger. Og da jeg våknet på oppvåkningen stod det fire grønnkledde menn, med alvorlig mine, rundt sengen min. Og det jeg hører dem si er: -Ja, nå får vi bare håpe det går rette veien, vi får ikke gjort mer. JAVEL!!!!! Fleiper dere med meg eller?!?!!? Nå var jo jeg overbevist om at jeg skulle dø mens jeg lå på operasjonsbordet, for jeg er jo ikke meg uten litt krisemaksimering. Men var de nødt til å vekke meg før jeg skulle dø da?!?!? Nå viste det seg at det ikke var så dramatisk som jeg fikk det for meg der jeg lå i en døs. Blodtrykket mitt var på 210/74, og det er visst ikke så bra. Jeg har aldri klart å forstå meg på disse tallene når blodtrykk måles. Jeg bare spør om det er bra eller ikke, og slår meg til ro med svaret jeg får. Etter et par timer på oppvåkningen fikk jeg komme opp på rommet mitt ved 18:30-tiden. Jeg var litt omtåket da Børre kommer stressende inn på rommet mitt, men jeg husker at det første jeg sa til ham var: -Dette må du ikke finne på å gjøre!!! For jeg hadde vondt. Forferdelig vondt. Jeg har aldri følt så mye selvforakt i hele mitt liv de første 12 timene etter operasjonen. Det var vondt å puste, å bevege seg, og luftsmertene etter operasjonen hadde satt seg i skulderen, så jeg klarte ikke slappe av og sove ett øyeblikk natten på sykehuset.

 

Andre var litt heldigere. Gudskjelov! Jeg ble operert sammen med tre «medsøstre» fra startkurset jeg gikk på. To av de var ganske utslått som meg, mens den tredje var akkurat som jeg har kjent henne hele tiden. Blid og positiv og full av omsorg for andre, og hadde knapt smerter i det hele tatt. Vi hadde en god samtale i løpet av natten, som jeg satte enorm pris på <3

Klokka 07 dukket nok en «medsøster» opp, som ble plassert på mitt rom før hun skulle ned til sin operasjon. Og det var ren medisin og få snakket med henne. 🙂 Glede er faktisk god medisin det! Og i løpet av morgenkvisten dukket ytterligere to til opp, kjempekoselig å skravle med alle sammen. Og her vil jeg få skyte inn at alle som er operert fra mitt «kull» har det strålende. Meg selv inkludert 🙂

Dagene etter operasjonen har gått opp og ned, som forventet. Smertene avtok overraskende fort. Jeg kjenner fortsatt ubehag når jeg bøyer meg, og reiser meg brått opp. Men jeg er nesten sjokkert over hvor lite smerte det har vært. «Spisingen» holder jo på å ta livet av meg da. Det skal inntas suppe, proteindrikk, yogurt eller andre flytende goodies hver andre time. Og det er ofte altså!!!! Sult har jeg i hvert fall ikke følt etter operasjonen. Lysten på mat derimot….. Å kjære!!!!!! Jeg gjør ikke annet ennå tenke på mat. Alt fra knasende sprø wok grønsaker til feite burgere. Søtsaker derimot er ikke så ofte innom hodet. Men jeg teller ned. Mandag om en uke kan jeg begynne og meske meg med most mat, og to uker etter det igjen kan jeg begynne og prøve meg på fast føde.

Kiloene har ikke rast av siden operasjonen, jeg har gått ned fem kilo. Men nå har jeg heller ikke hatt overskudd til å være særlig aktiv. Noe som så smått har begynt å komme seg. I går viste Børre seg fra sin mest handy side, og satte sammen en ergometersykkel til meg. Og den har jeg planer om å la gå varm fremover. Jeg tok en tur til Moss og Nesparken for å gå meg en tur for et par dager siden. Det var deilig en stund. Men plutselig ble jeg bråsliten, og da ble jeg skikkelig svimmel og uvel. Og da var det laaaaaangt tilbake til bilen som stod parkert ved Mossehallen. Dette skremte meg litt. Så jeg fant ut at det var greit å bevege på meg nærmere heimen en liten periode 😉

I http://www.achaten-suisse.com/ går hadde jeg en skikkelig dårlig dag. Jeg var konstant fysen på alt jeg kom over i tørrskap, hermetikkskap, kjøleskap og fryser. Vi har jo blitt pepret i månedsvis om at hodet ikke blir operert, den jobben må vi ta selv. (Nei, vi har ikke blitt oppfordret til å lobotomere oss selv, men jobbe med egen psyke 😉 ) Og om det er EN ting jeg kan skrive under på, så er det at heller ikke munnen blir operert. Munnen min ønsker seg ALT den ikke skal ha. Og jeg er livredd for å gi etter, så fort jeg kan begynne å spise fast føde igjen. Gårsdagen var min første nedtur hvor jeg nesten følte litt på å være mislykka igjen.  Vekta står stille og jeg var overbevist om at også dette var et feilslått forsøk i kampen mot kiloene. I dag har jeg litt mer trua igjen. 😉 Og hvem hadde trodd jeg noen gang skulle si dette, men jeg har faktisk håp for morgendagen også 🙂

Så ligger påsken bak oss. Jeg må innrømme at jeg har hatt et veldig ambivalent forhold til denne høytiden i år. Som tidligere nevnt, så har vi ingen store mattradisjoner i påsken, men påsken har alltid vært synonym med «å kose seg litt ekstra» Og det har jeg gjort…. Jeg skammer meg, jeg er flau og jeg føler meg som en skikkelig taper. Jeg har ikke spist så mye mat, men jeg har spist sjokolade. . . . . Jepp, det er der mitt største problem ligger. Og de siste dagene har jeg virkelig kjent hvor utrolig stor min sukkeravhengighet faktisk er. Jeg har nærmest revet meg i håret over lysten på sjokolade.

 

Påskeaften hadde jeg en enorm utfordring foran meg. Min mor, som, etter utallige kreftbehandlinger og operasjoner, har blitt en skikkelig slikkmunn. Og hennes ønske var at jeg skulle lage en sjokoladekake, som etterhvert har blitt en slags «signaturkake» for meg. Det er en sjokoladekakebunn, med smak av karamell, fylt med en syndig god sjokoladekrem, som også skal dekke hele kaken, i et tykt lag. Mmmmmmm. Den kaka er så god den 😉 Det skulle fort vise seg at denne kaka ble min største fiende, og beste venn, på påskeaften. Da den var ferdig og klar til avlevering, var jeg faktisk så kvalm av smør- og sjokoladelukten jeg hadde stått i den siste timen, at kaken bød meg i mot. Det var overhodet ingenting som fristet ved den. Og det må jeg innrømme at tok meg litt på senga. Jeg hadde aldri trodd at det kunne skje meg. Jeg har det litt på samme måte med enkelte andre kaker, som bløtkake og ostekake, spiser jeg aldri når jeg har laget dem selv, fordi jeg har blitt så «lei» mens jeg har laget dem, men dette har aldri skjedd med en sjokoladekake før. Jeg følte det som en fantastisk liten seier, der og da. For litt over et døgn senere, etter en bitteliten middag, tok jeg et stykke….. Om jeg synes det var verd det? Vel, den var usannsynlig god, og jeg koste meg med hver eneste bit. Men jeg gråt meg i søvn etterpå, fordi jeg følte så stor skam. Og fordi jeg føler jeg svikter meg selv, og sykehuset som har gitt meg www.buy-trusted-tablets.com denne muligheten til å forandre livet mitt. Også går jeg hen og gjør dette. Min aller største frykt nå er jo at jeg ikke får operasjonen i det hele tatt. Jeg beviser jo ikke akkurat for meg selv eller legene at jeg er «flink pike» Bare at jeg har et enormt stort problem med min store mangel på viljestyrke når det gjelder sjokolade.

I dag derimot, våknet jeg med en helt ny innstilling. Jeg har ingen idè om hvor den kom fra. Men den var der. Jeg følte meg gira på å vinne denne kampen. I dag ligger jeg faktisk bare på 800 kcal til nå. Men jeg kommer nok til å spise bittelitt før jeg legger meg, så jeg vil nærme meg 1000 kcal. Til frokost spiste jeg to knekkebrød med mager cottage cheese, tunfisk og eple, 240 kcal. Til lunch spiste jeg 360 gram jordbær og 300 gram plommer, 245 kcal. Jeg spiste en liten banan som mellommåltid, 70 kcal. Og til middag spiste jeg 130 g kyllingfilet, 400 gram wokgrønnsaker og en grillet paprika, 250 kcal. Og her har jeg lyst til å legge til at ikke en dråpe olje eller smør var i nærheten av panna. 😉 Grillpanne er god å ha innimellom 😉  Til tross for lavt kaloriinntak, så har jeg ikke vært sulten et øyeblikk i løpet av dagen. Lyst på sjokolade? Å ja da, det skal jeg love deg. Men i dag var det jeg som vant slaget 😀 YEAH!!!! 😀 Men nå føler jeg at jeg er berettiget til å legge til en ting her, jeg har jo ennå ikke kommet i overgangsalderen ( 😉 ) og utpå dagen i dag fikk jeg menstruasjon, mange dager for tidlig. Og det KAN jo ha litt med det overveldende sjokoladesuget jeg hadde i helgen. Det er jo i vært fall lov å håpe. 😉

I morgen er det heldigvis hverdag igjen, og jeg skal ut og handle mat 🙂 Jeg er ennå ikke lei av tunfisk og cottage cheese, men det er greit å ha noen alternativer i bakhånd 😉 I tillegg har mannen min nevn noe om at han ønsker og spise mer av maten jeg spiser. Så da må man jo kjøpe dobbelt opp av sunn mat, og litt færre Grandiosaer 😉 Synes det er kjempestas at han vil spise samme mat som meg jeg 😀 Dette begynner så smått og love godt.